*** ARV ***

OI er en genetisk tilstand, og dermed en arvelig diagnose. Typene I og IV opptrer noen ganger i familier gjennom flere generasjoner. Arvegangen er dominant. En voksen med diagnosen har 50% sjanse for å overføre hans/hennes OI-gen til avkommet, og en 50% sjanse for å overføre det normale genet (vi bærer alle to kopier av alle gener, med unntak av genene som er knyttet til kromosomene for kjønn).

Selv om en viss grad av variasjon (f.eks antall brudd) forekommer mellom familiemedlemmer med tilstanden, forblir den kliniske typen i en gitt familie hovedsakelig den samme gjennom generasjonene. Dette skyldes at den samme grunnleggende genfeilen blir ført videre fra foreldre til barn.

OI er på den annen side svært heterogen i uavhengige tilfeller. Hvert individuelle tilfelle kan representere en ulik genetisk defekt i genene for kollagen.
OI kan som andre genetiske tilstander også opptre spontant. Dette gjelder spesielt for typene III og II (vanligvis mer alvorlige former for OI), men kan også gjelde for de andre typene. Når et barn med OI blir født av foreldre uten diagnosen, antar vi at det har funnet sted en mutasjon i et gen for kollagen. Mutasjoner er sporadiske upåregnelige hendelser som forandrer informasjonsinnholdet i DNAet. Mest sannsynlig har mutasjonen skjedd i en av kjønnscellene (egg- eller sædcelle) som ga opphavet til barnet med diagnosen.
I familier hvor et tilfelle med OI oppstår spontant, er ikke friske søsken bærere av mutasjonen. De har derfor ingen spesiell genetisk risiko for deres avkom. Barnet som har diagnosen selv har på den annen side en 50% risiko for å overføre det muterte genet og dermed diagnosen til hans/hennes barn, noe som kan starte en ny kjede av arvelig OI gjennom generasjoner.


*** MOSAIKK ***

Når det gjelder foreldre, har studier vist at hvor foreldre uten diagnosen fikk en type II (dødelig) OI baby, har sykdommen gjenoppstått ( i et nytt svangerskap med OI) i 5-7 % av tilfellene.
Denne merkelige situasjonen ble først feilaktig forklart med en annen type arvegang (autosomal recessiv) og kan fremdeles skape forvirring (og feilaktig genetisk veiledning) hos medisinske fagfolk som ikke er oppdatert på OI-området. Peter Byers og medarbeidere (ved Universitetet i Seattle, USA) har etter hvert sammen med mange andre forskere, demonstrert at flere tilfeller av OI i familier med en negativ klinisk historie, skyldes dominante mutasjoner i en av genene for kollagen (COL1A1 eller COL1A2): I stedet for at en enkelt kjønnscelle er påvirket av den kausale mutasjonen, er en viss andel av kjønnscellene til en gitt forelder (enten mor eller far) bærere av den spesielle mutasjonen. Foreldrene løper derfor risikoen for å få mer enn et barn med diagnosen.

Dette fenomenet kalles mosaikk.

Det er veldig vanskelig å gjenkjenne individer hvor diagnosen skyldes mosaikk. Å lete etter mutasjonen i disse ville derfor være som å lete etter en nål i en høystakk. Bare etter at en mutasjon har blitt identifisert i barnet med diagnosen (som bærer mutasjonen i alle sine celler), er det mulig å lage spesifikke molekylære prøver (assays) for å teste foreldrene for forekomsten av mosaikk (vanligvis mulig å finne i både kjønnsceller og hvite blodceller) for å forsøke å fastslå den hypotetiske risikoen for å få et nytt barn med diagnosen.
Mosaikk kan oppstå ved enhver klinisk form for OI, men så langt har det bare blitt godt dokumentert ved de alvorligste formene (type II): hyppigheten der har blitt estimert empirisk til å være mellom 5 og 7 %.

last updated 1 June 2000